Hellemyrsfolket av Amalie Skram del 2

Tidligere denne uka hørte jeg ferdig andre bok i Hellemyrsfolket av Amalie Skram. Nok en lydbok fullført. Jeg har avsluttet abonnementet mitt på Storytel, og kommer nå til å lese de to siste bindene selv. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å høre alle fire, men siden jeg nå måtte begynne å betale for å høre dem, fant jeg ut at jeg heller fikk låne dem på biblioteket. Det gjorde jeg i dag. Med andre ord er jeg snart igang med de to siste også.

ITo venner blir vi kjent med Sivert. Han er sønnen til Jens. Jens er sønnen til Oline og Sjur Gabriel fra Hellemyren. Jens er gift med Marit, og de bor i Bergen sentrum. Hele familien preges av skammen rundt at Oline/Småfylla og Sjur Gabriel vandrer fulle rundt i byen. Jens og Marit krangler med Ingeborg om hva de bør gjøre for å hjelpe foreldrene/svigerforeldrene. Ingeborg har blitt husfrue lenger oppe i den sosiale rangstigen, og vil sende mora til tukthuset for å få orden på henne. Jens er usikker på om dette har noen hensikt. Sivert er en arbeidsvillig gutt, men preges stadig av skammen over bestemora. Han bestemmer seg derfor for å ta tjeneste ombord på sjarken To venner. 

Resten av boka følger vi hans ferd over de store hav. Han sliter med å finne sin plass ombord. Han er fortsatt en unggutt, som blir behandlet hardt av de eldre skipskameratene. Spesielt kokken gir han problemer. Noen er det likevel som hjelper han med å finne sin plass i de voksnes rekker. Etter hvert får han vist sine evner for kapteinen og de andre ombord, og han blir en viktig del av mannskapet. De reiser rundt til ulike steder. Vi følger hverdagen deres ombord, også når de ligger i uthavn.

Sivert skjønner etterhvert at han heller ikke langt borte fra Bergen kan slippe unna skammen, men han takler det på sin måte. Han er en finurlig skrue, som gjerne smører på noen ekstra lag når han forteller om sine «bragder» ombord. Han kommer oppi trøbbel på grunn av dette, og filosoferer mye over hvorfor han er som han er. Han kommer frem til at hans eneste vei ut av skammen er å komme seg opp og frem i samfunnet, og det er underveis på reisen tilbake mot Norge at navnet S.G Myre dukker opp for første gang. Hva som skjer videre er det vel bare en måte å finne ut, nemlig å lese videre i det tredje bindet: S.G Myre. 

Jeg likte boka godt, selv om den ikke ga meg like mye som første boka. Denne er mer humørfylt og hverdagslig, hvis man kan si det på den måten. Jeg synes det var veldig spennende å få innblikk i hvordan det var å være ombord på en båt på denne tida, selv om noe av det er ganske fjernt for en slik landkrabbe som meg. Det er derimot ingen tvil om at livet ombord kunne være både hardt, slitsomt og barskt. Boka gir et glimrende innblikk i hvordan folk så på mørkhudede og verden utenfor. Det måtte virke ganske fjernt i motsetning til slik det er i dag. I dag kan vi bare sette oss på et fly i noen timer, for å finne ut hvordan det er i andre land. På denne tida var det bare et fåtall som fikk oppleve dette.  Miljø- og personbeskrivelsene er fornøyelige, og jeg ser for meg det som skjer uten problemer. Jeg tok meg i å småhumre av både skildringene og replikkene. Jeg gleder meg til å fortsette med neste bok.

Advertisements

Hellemyrsfolket av Amalie Skram del 1

I helga bestemte jeg meg for å gi lydboka en ny sjanse. Dette skjedde etter en vikartime der de skulle høre på Sjur Gabriel. Jeg likte det jeg hørte, og selv om jeg har lest denne en gang før, ville jeg høre den på nytt. Jeg ble fanget av stemmen til Eilif Armand. Det var noe annet å høre boka lest opp med den riktige dialekten. Jeg har nå hørt ferdig første bind, og hadde lyst til å skrive litt om mitt inntrykk. For dette er ei bok som setter tydelige spor. Jeg likte den første gang jeg leste den, men denne gangen sitter jeg igjen med så mye mer. Jeg kan ikke begynne å se for meg hvordan det kan ha vært å leve under slike forhold. Og jeg kan heller ikke se for meg hvor grusomt mennesker i en slik situasjon må ha hatt det. Jeg tar meg i å riste på hodet over handlingene til personene. Slikt går da ikke an? Men samtidig tenker jeg: Hvordan ville jeg reagert hvis dette skjedde meg? Jeg har ikke noe svar.

Sjur Gabriel er første bok i serien Hellemyrsfolket av Amalie Skram. Dette er et verk på fire bind. Sjur Gabriel kom ut i 1887. Amalie Skram våget å ta tak i de sidene av samfunnet ingen ville snakke om. Fattigdom, vold, fyll og andre mørke sider ved datidens samfunn. Dette gjør at verket har fått sin plass som et av de beste innen perioden naturalismen i norsk litteraturhistorie.

Sjur Gabriel møter vi ekteparet på Hellemyren. Sjur Gabriel og Oline lever i armod på gården sin, med sine 5 barn, Ingeborg, Nils, Jens, Magne og Små-Adna. De har hatt flere barn også, med disse har møtt en tidlig grav. Oline er fanget av alkoholen, og bruker enhver anledning til å snike seg unna for å få seg en tår. Sjur Gabriel kan ikke fordra dette, og banker henne når hun er full. Etter hvert får de et barn til, Vesle-Gabriel. Han blir til velsignelse for familien. Til tross for stadige fyllekuler hos Oline, finner Sjur Gabriel trøst i den lille kroppen. Sjur Gabriel er en gudfryktig mann, men da Oline blir syk og må på sykehus, rakner det for Sjur Gabriel. Han mener dette er straffen for at han ikke har fulgt Guds bud til det fulle. Han lar sinnet gå utover de som kommer i hans vei, om det så er drengen eller barna. Likevel er det stadige lyspunktet til stede. Vesle-Gabriel vokser, selv om han til tider er syk. Som flere nok vet, ender det hele i tragedie.

Lydboka fant jeg på Storytel. Dette er ei genial nettside der man kan få tak i lydbøker og e-bøker. Det koster 169 kr i måneden. Jeg holder på med et 14-dagers gratisabonnement. Selv om jeg var skeptisk til lydbøker, og nok fortsatt er det, må jeg si at Eilif Armand har gjort en fabelaktig jobb da han leste inn dette verket. Stemmen drar deg inn i handlingen, og det at han lager egne stemmer til de ulike karakterene, gjør at det føles som man er tilstede i Hellemyren, og betrakter handlingen som flue på veggen. Jeg gleder meg til å fortsette med neste bind i serien, To venner. 

Mitt forhold til krim

I dag kom jeg fram til at jeg måtte skrive ett innlegg om nettopp dette. Jeg hadde en periode der jeg slukte krim for noen år siden. Jeg ser mange krimserier på tv. Det er ingen tvil om at jeg liker denne sjangeren, både mellom to permer, og på tv-skjermen. Mange krimbøker er også vist på filmlerretet. Jeg leste alt mulig. Var altetende. Dette var kanskje noe av det som plutselig gjorde at jeg en dag ble grundig lei hele krimsjangeren i bokform. Jeg fikk nok av det på tv, trengte det ikke i bokform også liksom. Etter hvert begynte jeg så smått å prøve meg fram igjen. Et par ganger mislyktes jeg totalt, og tenkte aldri mer. Men i sommer og videre utover høsten skjedde det et eller annet. Plutselig begynte jeg å finne krimbøker som fenget meg igjen. Det hele startet med at jeg fikk to krimbøker da jeg lastet ned leseapper til telefonen. Jeg fikk Cash av Jens Lapidus og Englevaktene av Kristina Ohlsson. Begge bøkene var annerledes. De var røffe, grove og bestialske. Kanskje jeg har blitt herdet av mange bøker, filmer og serier? Jeg vet ikke. Men de klassiske krimbøkene med et mord, en etterforskning og en overraskende oppklaring er liksom ikke nok lenger.

Lapidus skriver om undergrunnsmiljøet i Stockholm. Det er dop, fyll, cash, damer, hvitvasking og gjengoppgjør. Alt handler om hvem du kan stole på, hvem du kan regne med, og hvem som kan få deg lenger opp i hierarkiet. I og for seg ikke noe jeg ville falt for. Men så har du den menneskelige siden av det hele. En person med et uløst mysterium, et gjengmedlem med en datter han kunne gjort hva som helst for. Det er det menneskelige som gjør at dette ikke blir en eneste stor suppe. Ohlsson starter med «drapet». Vi vet hva som er gjort, men ikke hvem som har gjort det. Alt er filmet på en videokassett. Er dette en snuffilm, eller et ekte mord? En student har forsvunnet. Det viser seg at hun har etterforsket filmen og en filmklubb. En eldre dame på sykehjem snakker ikke med noen. Hvem er hun? Hva vet hun? En psykisk utviklingshemmet mann som er vitne til noe han ikke skjønner. Helt klart handling jeg aldri har vært borti før. Det fenger. Ting oppklares, men historien er så intrikat at jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt sikker på at jeg skjønte hvem som hadde gjort hva.

Sist men ikke minst må jeg nevne Hypnotisøren av Lars Kepler. Denne leste jeg ut forrige uke, og jeg tenker fortsatt på handlingen. Den var så gjennomført at det kunne ta pusten fra en. Erik har lovet verden og kona at han aldri skal hypnotisere igjen. Hvorfor? Det får man vite sakte men sikkert utover i boka. En gutt overlever nedslaktingen av familien sin. Han er bevisstløs, og dermed er det umulig å vite om han har sett noe. Erik velger derfor etter en del overtalelse å bryte løftet sitt. Han hypnotiserer gutten, og får vite mye mer enn han vil. I heimen hos Erik er ikke alt fryd og gammen. Kona stoler ikke på ham, guttungen er syk. Ikke et godt utgangspunkt i det hele tatt. Her er det vanskelig å ikke spoile noe av handlingen, men det skal vise seg at fortiden innhenter Erik i løpet av boka. I en serie tilbakeblikk får vi vite mer om fortiden, og hva som har skjedd. Ikke minst møter vi de personene som forklarer hva som egentlig har foregått og foregår. En glimrende bok. Den har virkelig alt. På den ene siden har vi åstedet, der en grusom forbrytelse er begått. På den andre siden har vi den lille skjøre familien, som snart skal oppleve et mareritt som underveis fungerer som dråpen som får glassen til å ikke renne over, men fosse over. Vi har ikke det typiske forholdet der en av sidene ikke takler det mer. Her går det begge veier. Det får meg til å tro på historien. Og i denne boka utsettes man for overraskelser helt til det siste. Hver eneste side er viktig. Ikke mange overflødige skildringer her altså.

Alt i alt kan jeg vel si at jeg har fått troen på krimsjangeren tilbake. Jeg legger også merke til at jeg utelukkende har holdt meg til svensk krim i dette innlegget. Jeg er ganske sikker på at hvis jeg utvider horisonten bittelitt til, vil jeg oppdage mange perler også utenfor Skandinavia. Jeg har bare såvidt begynt!

IMG_0337

Bildet er fra biblioteket ombord på Battleship Missouri som vi besøkte på Hawaii. Såklart måtte jeg ta bilde av biblioteket. Hvilket bilde skulle jeg ellers brukt i dette innlegget?

Ukens første avsnitt uke 44

Jeg synes det er for stille på bloggen min, så jeg tenkte jeg skulle begynne med et av mine faste innlegg igjen. I en periode var jeg flink til å legge ut det første avsnittet jeg leste hver uke. Nå gjør jeg et nytt forsøk. Hver uke vil jeg presentere boka jeg leser i korte trekk, og gi dere en smakebit i form av det første avsnittet jeg leser den mandagen. Jeg leser for tiden Aldri fucke opp av Jens Lapidus. Dette er bok nr. 2 i Stockholm Noir-serien. Her blir vi med ned i undergrunnsmiljøet i Stockholm. Her handler det om å tjene penger, men ikke på legitimt vis. For hvem gidder det, når det er store penger å tjene på kokainsmugling, fiksing av kampsport og garderober på utesteder, for å nevne noe. I bok nr. 2 har jeg rukket å bli litt kjent med en politimann som heter Thomas, og en mann som heter Mahmud. Mahmud er i pengetrøbbel, og må skaffe penger fort, for å ikke bli fikset Thomas finner et lik i en kjeller. Liket er ille tilredt, og Thomas mistenker at noe større ligger bak drapet. Jeg har bare lest i underkant av 100 sider, men dette virker svært lovende for resten av boka. Her er første avsnitt:

«Middag: Svinefilet med bakt potet. Fløtesaus med hvitløk og salat. Thomas lot salaten ligge. Ærlig talt: Grønnsaker var for jenter og kaniner. Real men don’t eat salat, som Ljunggren sa.»

IMG_0494

Bøkene jeg leste i september 2014

Nok en måned har gått. Jeg trodde jeg hadde lest bare to bøker, slik som i august. Men så oppdaget jeg til min store glede at jeg hadde glemt å skrive ned en! Dermed er resultatet i september en bok bedre enn i august, noe som gleder en bokorm som helst har lyst til å lese alt på en gang, og dermed fullfører veldig få, og begynner på alt for mange. Her er en liten oppsummering av bokmåneden september:

Havet i enden av veien av Neil Gaiman: Denne har jeg hatt lyst til å lese helt siden jeg leste dette blogginnlegget. Omtalen var glimrende skrevet, og jeg ble veldig nysgjerrig. Nå har jeg lest den, og jeg likte den veldig godt. Dette er en voksenroman, men den har en barnlig undertone. En mann under over sin barndom ved «det lille havet» der han opplevde så mye rart i sin barndom. Vi følger tankene hans tilbake i tid, og får være med på en forunderlig reise, full av uforklarlige fenomen, merkelige skapninger, og noen ganske interessante mennesker som bor på en gård ute på et jorde, med en merkelig måne. Høres dette spennende ut, anbefaler jeg boka. Jeg har bare lest Stardust tidligere, men nå ble jeg nysgjerrig på flere av Gaimans bøker.

Drømmehjerte av Cecilia Samartin: Jeg har lest både Senor Peregrino og La Peregrina før, og likte disse veldig godt. Derfor tenkte jeg at jeg skulle begynne på nok en bok av samme forfatter. Denne boka handler om to kusiner som vokser opp sammen på Cuba. De lever etter skikkene som gjelder der, og vokser opp som to drømmende livsglade jenter. Dette snur brått når Castro kommer til makten. Alice blir igjen på Cuba, mens Nora flykter sammen med familien til USA. Der må hun og familien lære seg å leve helt annerledes. Men dette er ikke det verste. De må forlate landet de elsker, landet som er hjemme. Dette er ubeskrivelig tungt. Videre følger vi de to jentenes brevutvekslinger. Kjærlighet og sorg følger livene deres, til Nora ikke greier å høre på lenger, og bare må reise tilbake til sitt hjemland. Hvorfor? Det får du finne ut selv.

Norsk spion av Aslak Nore: Det tok lang tid før jeg fulgte denne anbefalingen. Men til slutt gjorde jeg det. Og det er jeg glad for. I utgangspunktet tenkte jeg at dette kanskje ikke var noe for meg. Men jeg hadde glemt hvor glad jeg er i thrillersjangeren. Vi følger Petter, som er etterretningsagent. Oppgaven hans er å skaffe kontakter som kan oppgi informasjon om aksjoner og våpensmugling. Han er med i en gruppe som skal finne missiler, som de får oppgitt at skal brukes mot et norsk mål i Afghanistan. Underveis for å finne disse, møter Petter og de andre i gruppa elendighet og grusomhet som de knapt trodde fantes. Jeg ble både skremt og kvalm underveis. Og akkurat da jeg trodde alt var oppklart og trygt, ble jeg nok en gang overrasket. Denne boka var virkelig spennende fra start til slutt.

Månedens sitat:

«Det kommer ikke til å gjøre vondt. Jeg stirret på ham. De eneste gangene voksne sa akkurat det, uansett hva det var, kom til å gjøre så veldig vondt (s.142, Havet i enden av veien).»

Bøkene jeg har lest i august 2014

August var måneden jeg dro til Hawaii, fikk kjæresten hjem igjen, hadde litt mer ferie, og begynte å jobbe for fullt igjen etter sommeren (enn så lenge som barnehagetante, siden streiken pågikk). Jeg leste veldig få bøker, men begynte på desto flere. Greier jeg å fullføre noen av disse, vil kanskje bokstatistikken endre seg til det bedre etter hvert. I august leste jeg disse:

1. Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi

Denne dukket plutselig opp på biblioteket. Jeg bestemte meg for at jeg skulle lese kun en novelle per dag, slik at jeg kunne ha glede av den lenge. Jeg har lest de tidligere samlingene til Rishøi, og har likt disse kjempegodt. Denne var favoritten hittil. Novellene var skjøre og ekte, og jeg ble revet med i hver eneste en. Rishøi har en evne til å ta opp såre tema, men uten å bruke klisjepreget språk. Det er nært. Det gjør vondt. Det er balsam for sjelen, kort og godt.

2. Inferno av Dan Brown

Etter å ha ventet og ventet og ventet på at riktig utgave skulle komme i butikken, kjøpte jeg denne til å lese på Hawaii-reisen. På forhånd hadde jeg lest Den guddommelige komedie, siden jeg visste at handlingen ville ha kobling til dette verket. Jeg ble nok en smule skuffet over boka. Jeg liker de tidligere bøkene til Brown veldig godt, men denne ble litt for langtrukken. Jeg forventet en thriller med driv, men fikk litt for mange gjentakelser, og litt for lite handling fordelt på de 600 sidene. Likevel har jeg tenkt mye på boka i ettertid, siden den i bunn og grunn tar opp et viktig tema. Robert Langdon er en kjent figur for alle i Brown-universet. Han skuffet ikke. Det er noe fascinerende over en fyr med hukummelsestap, fotografisk hukommelse og ekstrem klaustrofobi, som hele tiden befinner seg i livstruende situasjoner. Mer vil jeg ikke røpe.