Mitt forhold til krim

I dag kom jeg fram til at jeg måtte skrive ett innlegg om nettopp dette. Jeg hadde en periode der jeg slukte krim for noen år siden. Jeg ser mange krimserier på tv. Det er ingen tvil om at jeg liker denne sjangeren, både mellom to permer, og på tv-skjermen. Mange krimbøker er også vist på filmlerretet. Jeg leste alt mulig. Var altetende. Dette var kanskje noe av det som plutselig gjorde at jeg en dag ble grundig lei hele krimsjangeren i bokform. Jeg fikk nok av det på tv, trengte det ikke i bokform også liksom. Etter hvert begynte jeg så smått å prøve meg fram igjen. Et par ganger mislyktes jeg totalt, og tenkte aldri mer. Men i sommer og videre utover høsten skjedde det et eller annet. Plutselig begynte jeg å finne krimbøker som fenget meg igjen. Det hele startet med at jeg fikk to krimbøker da jeg lastet ned leseapper til telefonen. Jeg fikk Cash av Jens Lapidus og Englevaktene av Kristina Ohlsson. Begge bøkene var annerledes. De var røffe, grove og bestialske. Kanskje jeg har blitt herdet av mange bøker, filmer og serier? Jeg vet ikke. Men de klassiske krimbøkene med et mord, en etterforskning og en overraskende oppklaring er liksom ikke nok lenger.

Lapidus skriver om undergrunnsmiljøet i Stockholm. Det er dop, fyll, cash, damer, hvitvasking og gjengoppgjør. Alt handler om hvem du kan stole på, hvem du kan regne med, og hvem som kan få deg lenger opp i hierarkiet. I og for seg ikke noe jeg ville falt for. Men så har du den menneskelige siden av det hele. En person med et uløst mysterium, et gjengmedlem med en datter han kunne gjort hva som helst for. Det er det menneskelige som gjør at dette ikke blir en eneste stor suppe. Ohlsson starter med «drapet». Vi vet hva som er gjort, men ikke hvem som har gjort det. Alt er filmet på en videokassett. Er dette en snuffilm, eller et ekte mord? En student har forsvunnet. Det viser seg at hun har etterforsket filmen og en filmklubb. En eldre dame på sykehjem snakker ikke med noen. Hvem er hun? Hva vet hun? En psykisk utviklingshemmet mann som er vitne til noe han ikke skjønner. Helt klart handling jeg aldri har vært borti før. Det fenger. Ting oppklares, men historien er så intrikat at jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt sikker på at jeg skjønte hvem som hadde gjort hva.

Sist men ikke minst må jeg nevne Hypnotisøren av Lars Kepler. Denne leste jeg ut forrige uke, og jeg tenker fortsatt på handlingen. Den var så gjennomført at det kunne ta pusten fra en. Erik har lovet verden og kona at han aldri skal hypnotisere igjen. Hvorfor? Det får man vite sakte men sikkert utover i boka. En gutt overlever nedslaktingen av familien sin. Han er bevisstløs, og dermed er det umulig å vite om han har sett noe. Erik velger derfor etter en del overtalelse å bryte løftet sitt. Han hypnotiserer gutten, og får vite mye mer enn han vil. I heimen hos Erik er ikke alt fryd og gammen. Kona stoler ikke på ham, guttungen er syk. Ikke et godt utgangspunkt i det hele tatt. Her er det vanskelig å ikke spoile noe av handlingen, men det skal vise seg at fortiden innhenter Erik i løpet av boka. I en serie tilbakeblikk får vi vite mer om fortiden, og hva som har skjedd. Ikke minst møter vi de personene som forklarer hva som egentlig har foregått og foregår. En glimrende bok. Den har virkelig alt. På den ene siden har vi åstedet, der en grusom forbrytelse er begått. På den andre siden har vi den lille skjøre familien, som snart skal oppleve et mareritt som underveis fungerer som dråpen som får glassen til å ikke renne over, men fosse over. Vi har ikke det typiske forholdet der en av sidene ikke takler det mer. Her går det begge veier. Det får meg til å tro på historien. Og i denne boka utsettes man for overraskelser helt til det siste. Hver eneste side er viktig. Ikke mange overflødige skildringer her altså.

Alt i alt kan jeg vel si at jeg har fått troen på krimsjangeren tilbake. Jeg legger også merke til at jeg utelukkende har holdt meg til svensk krim i dette innlegget. Jeg er ganske sikker på at hvis jeg utvider horisonten bittelitt til, vil jeg oppdage mange perler også utenfor Skandinavia. Jeg har bare såvidt begynt!

IMG_0337

Bildet er fra biblioteket ombord på Battleship Missouri som vi besøkte på Hawaii. Såklart måtte jeg ta bilde av biblioteket. Hvilket bilde skulle jeg ellers brukt i dette innlegget?

Reklamer

2 thoughts on “Mitt forhold til krim

  1. lorentze sier:

    Har du lest Jeg er pilegrim av Terry Hayes? Anbefaler den altså! Jeg fikk helt dilla:P etter all den fantasy’en jeg har lest de siste årene er det godt med litt god krim, og det er mye av det for tia!^^

    • animablu sier:

      Nei, men etter å ha lest omtalen din, havnet den rett på «skal lese»! Jeg har lest så mange romaner at det tyter ut gjennom ørene og opp i halsen. Da er det godt å finne tilbake til krimgleden igjen. Ja, det er mye bra! Gleder meg til å fortsette utforskingen 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s