Mitt forhold til krim

I dag kom jeg fram til at jeg måtte skrive ett innlegg om nettopp dette. Jeg hadde en periode der jeg slukte krim for noen år siden. Jeg ser mange krimserier på tv. Det er ingen tvil om at jeg liker denne sjangeren, både mellom to permer, og på tv-skjermen. Mange krimbøker er også vist på filmlerretet. Jeg leste alt mulig. Var altetende. Dette var kanskje noe av det som plutselig gjorde at jeg en dag ble grundig lei hele krimsjangeren i bokform. Jeg fikk nok av det på tv, trengte det ikke i bokform også liksom. Etter hvert begynte jeg så smått å prøve meg fram igjen. Et par ganger mislyktes jeg totalt, og tenkte aldri mer. Men i sommer og videre utover høsten skjedde det et eller annet. Plutselig begynte jeg å finne krimbøker som fenget meg igjen. Det hele startet med at jeg fikk to krimbøker da jeg lastet ned leseapper til telefonen. Jeg fikk Cash av Jens Lapidus og Englevaktene av Kristina Ohlsson. Begge bøkene var annerledes. De var røffe, grove og bestialske. Kanskje jeg har blitt herdet av mange bøker, filmer og serier? Jeg vet ikke. Men de klassiske krimbøkene med et mord, en etterforskning og en overraskende oppklaring er liksom ikke nok lenger.

Lapidus skriver om undergrunnsmiljøet i Stockholm. Det er dop, fyll, cash, damer, hvitvasking og gjengoppgjør. Alt handler om hvem du kan stole på, hvem du kan regne med, og hvem som kan få deg lenger opp i hierarkiet. I og for seg ikke noe jeg ville falt for. Men så har du den menneskelige siden av det hele. En person med et uløst mysterium, et gjengmedlem med en datter han kunne gjort hva som helst for. Det er det menneskelige som gjør at dette ikke blir en eneste stor suppe. Ohlsson starter med «drapet». Vi vet hva som er gjort, men ikke hvem som har gjort det. Alt er filmet på en videokassett. Er dette en snuffilm, eller et ekte mord? En student har forsvunnet. Det viser seg at hun har etterforsket filmen og en filmklubb. En eldre dame på sykehjem snakker ikke med noen. Hvem er hun? Hva vet hun? En psykisk utviklingshemmet mann som er vitne til noe han ikke skjønner. Helt klart handling jeg aldri har vært borti før. Det fenger. Ting oppklares, men historien er så intrikat at jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt sikker på at jeg skjønte hvem som hadde gjort hva.

Sist men ikke minst må jeg nevne Hypnotisøren av Lars Kepler. Denne leste jeg ut forrige uke, og jeg tenker fortsatt på handlingen. Den var så gjennomført at det kunne ta pusten fra en. Erik har lovet verden og kona at han aldri skal hypnotisere igjen. Hvorfor? Det får man vite sakte men sikkert utover i boka. En gutt overlever nedslaktingen av familien sin. Han er bevisstløs, og dermed er det umulig å vite om han har sett noe. Erik velger derfor etter en del overtalelse å bryte løftet sitt. Han hypnotiserer gutten, og får vite mye mer enn han vil. I heimen hos Erik er ikke alt fryd og gammen. Kona stoler ikke på ham, guttungen er syk. Ikke et godt utgangspunkt i det hele tatt. Her er det vanskelig å ikke spoile noe av handlingen, men det skal vise seg at fortiden innhenter Erik i løpet av boka. I en serie tilbakeblikk får vi vite mer om fortiden, og hva som har skjedd. Ikke minst møter vi de personene som forklarer hva som egentlig har foregått og foregår. En glimrende bok. Den har virkelig alt. På den ene siden har vi åstedet, der en grusom forbrytelse er begått. På den andre siden har vi den lille skjøre familien, som snart skal oppleve et mareritt som underveis fungerer som dråpen som får glassen til å ikke renne over, men fosse over. Vi har ikke det typiske forholdet der en av sidene ikke takler det mer. Her går det begge veier. Det får meg til å tro på historien. Og i denne boka utsettes man for overraskelser helt til det siste. Hver eneste side er viktig. Ikke mange overflødige skildringer her altså.

Alt i alt kan jeg vel si at jeg har fått troen på krimsjangeren tilbake. Jeg legger også merke til at jeg utelukkende har holdt meg til svensk krim i dette innlegget. Jeg er ganske sikker på at hvis jeg utvider horisonten bittelitt til, vil jeg oppdage mange perler også utenfor Skandinavia. Jeg har bare såvidt begynt!

IMG_0337

Bildet er fra biblioteket ombord på Battleship Missouri som vi besøkte på Hawaii. Såklart måtte jeg ta bilde av biblioteket. Hvilket bilde skulle jeg ellers brukt i dette innlegget?

Ukens første avsnitt uke 44

Jeg synes det er for stille på bloggen min, så jeg tenkte jeg skulle begynne med et av mine faste innlegg igjen. I en periode var jeg flink til å legge ut det første avsnittet jeg leste hver uke. Nå gjør jeg et nytt forsøk. Hver uke vil jeg presentere boka jeg leser i korte trekk, og gi dere en smakebit i form av det første avsnittet jeg leser den mandagen. Jeg leser for tiden Aldri fucke opp av Jens Lapidus. Dette er bok nr. 2 i Stockholm Noir-serien. Her blir vi med ned i undergrunnsmiljøet i Stockholm. Her handler det om å tjene penger, men ikke på legitimt vis. For hvem gidder det, når det er store penger å tjene på kokainsmugling, fiksing av kampsport og garderober på utesteder, for å nevne noe. I bok nr. 2 har jeg rukket å bli litt kjent med en politimann som heter Thomas, og en mann som heter Mahmud. Mahmud er i pengetrøbbel, og må skaffe penger fort, for å ikke bli fikset Thomas finner et lik i en kjeller. Liket er ille tilredt, og Thomas mistenker at noe større ligger bak drapet. Jeg har bare lest i underkant av 100 sider, men dette virker svært lovende for resten av boka. Her er første avsnitt:

«Middag: Svinefilet med bakt potet. Fløtesaus med hvitløk og salat. Thomas lot salaten ligge. Ærlig talt: Grønnsaker var for jenter og kaniner. Real men don’t eat salat, som Ljunggren sa.»

IMG_0494

Årsstudium historie del 2

Da er tiden kommet for at jeg skal skrive om andre del av mitt år som historiestudent. Bedre sent enn aldri, ikke sant?

I jula var jeg svært spent da jeg sjekket hvilke fag vi kunne velge mellom i vårsemesteret. Til min store glede fant jeg et emne som virkelig ikke kunne vært bedre. Siden det i år er 100 år siden første verdenskrig brøt ut, skulle universitetet kjøre et 15 stp emne om akkurat det! Jeg gledet meg som en unge på julaften, og da semesteret startet satt jeg klar med pc’en for å melde meg på. Jeg var heldigvis en av de som fikk være med. Det var førstemann til mølla og svært stor pågang, så du kan tro jeg var fornøyd da jeg hadde sikret meg en plass. Emnet het «Første verdenskrig. Årsaker-forløp-følger.» Vi skulle se nærmere på årene før krigen, under krigen, og hvilke konsekvenser krigen fikk. Jeg kunne ikke valgt bedre. Studiet var kjempespennende. Hovedforeleseren vår var veldig flink til å formidle stoffet, og som om ikke det var nok, kom det flere gjesteforelesere i løpet av våren. Disse var alle som en eksperter på sine emner. Vi hadde blant annet besøk fra Danmark og Skottland. Hvis det er noen historieentusiaster der ute, kan jeg anbefale bøkene til Rolf Hobson, Nils Arne Sørensen og Ewan Mawdsley. Førstnevnte var hovedforeleser, de andre gjester. Sistnevnte er en av de fremste når det gjelder den russiske borgerkrigen, og faktisk en av de som hjalp Ken Follett da han skulle skrive Vinter over verden. Dette fant jeg ut da jeg leste forfatterens takk. Veldig gøy! Studiet var bygd opp av 10 forelesninger. 5 av dem med Hobson og resten gjesteforelesninger. I tillegg kunne vi være med i en kollokviegruppe, der vi diskuterte stoffet. Eksamensformen var mappeeksamen pluss en skoleeksamen på to timer. Mappeeksamen gikk ut på at vi skulle skrive 3 oppgaver. De første skulle vi få student- og lærerkommentarer på før vi redigerte dem og leverte dem på nytt. Vi skulle også gi to andre studenter kommentarer. Den siste oppgaven skulle leveres direkte, og der fikk vi bare en liten lærerkommentar. Dette var en veldig lærerik måte å arbeide seg gjennom stoffet på. Det er også en fantastisk mulighet til å dykke dypere i pensum, og man må faktisk lese pensumet underveis. Dermed unngikk vi de største skippertakene til slutt, noe jeg syntes var veldig greit. Den to-timers eksamenen besto av 6 spørsmål fra pensum, som vi skulle svare kort på i løpet av tiden vi hadde. Dette er stressende, og man må konsentrere seg om å få med det mest sentrale, samt å disponere tiden godt. Jeg lærte utrolig mye! Jeg visste ikke mye fra før. Det var kjempeinteressant å gjøre et dypdykk i krigsstrategiene, alliansedanningen, hva krigen betydde for folk flest og hva som skjedde under fredsforhandlingene og i tiden etterpå. Absolutt et tema jeg kan anbefale.

I tillegg til det valgfrie emnet, måtte vi også igjennom et 15 stp-emne som het «Oversikt over nyere historie». Dette ville si at vi skulle se nærmere på perioden fra ca. 1750 frem til i dag. Det var mange år som skulle dekkes, og ikke mye tid å gjøre det på. Pensumet var stort og bredt, og favnet blant annet politikk, konflikter, revolusjoner, omveltninger, samfunnsutvikling, økonomi og ideologier. Her snakker vi om alt fra høyrebølgen, oljepolitikk, kriger, kjønnshistorie, kommunisme, fascisme og økonomiske kriser, for å nevne noe. Vi skulle både se på verdenshistorie, Europa og Norge. Foreleserne var kjempeflinke på sine felt, og formidlet stoffet på en god måte. Det var viktig å henge med i pensum for å få noe ut av forelesningene. Vi hadde forelesninger tre ganger i uka.For å gå opp til eksamen måtte alle levere en liten oppgave halvveis i semesteret. Denne måtte være godkjent for å få ta eksamen. I tillegg kunne vi melde oss på seminar der en masterstudent ledet diskusjon rundt temaene vi hadde gjennomgått. Dette var svært verdifullt, for pensum kunne lett bli overveldende hvis man skulle lese det helt på egenhånd. I slutten av semesteret gikk vi sammen noen studenter, og satt med gamle eksamensoppgaver. Dette var gull verdt. Slik fikk vi en liten pekepinn på hva vi kunne bli spurt om på eksamen.  Eksamen var en 6 timers skoleeksamen, der ca en og en halv time skulle brukes på tre kortsvarsoppgaver, og resten på en langsvarsoppgave.

Jeg anbefaler historiefaget til alle de som er interessert i historie. Men det var et travelt år, med mange oppturer og nedturer. Jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer det, men det var så verdt det! Jeg hadde et kjempefint semester, og i slutten av mai kunne jeg kalle meg adjunkt med tilleggsutdanning!

IMG_2003

Hjemmelaget frokostblanding

Jeg har prøvd meg på en ny oppskrift. Denne gangen fant jeg den i bladet Shape up. Jeg har laget frokostblanding en gang tidligere, men den ble ikke helt vellykket. Gleden var derfor stor, da resultatet ble meget bra.

Dette trenger du til et stekebrett:

1 neve mandler

1 neve valnøtter

3 dl havregryn

1 dl solsikkekjerner

1 dl linfrø

1 dl gresskarkjerner

1 dl sesamfrø

1 dl kokosmasse

1 dl eplejuice

1/2 ss honning

1 dl tranebær

Slik gjør du:

Sett ovnen på 180 grader, varmluft. Rist mandler og valnøtter til de blir gylne. Jeg grovhakket de først. Når de er ferdige kan du ha dem i en skål og la de kjølne. Hell eplejuice i en kjele og tilsett honning og varm dette opp til honningen har løst seg opp i juicen. Bland sammen alt det tørre før du tilsetter væsken. Hell blandingen utover et stekebrett som er dekt med bakepapir. Stek i ca. 20 minutter. For at det skal bli jevnt stekt rører du om et par ganger underveis. Etter du har tatt det ut av ovnen, tilsetter du de ristede nøttene og tranebærene. Jeg brukte tørkede tranebær. Avkjøl blandingen helt før du heller det oppi et glass eller en tett boks. Jeg har det stående i et norgesglass på benken. Det ser fint ut også!

Tips! Spis blandingen sammen med en yoghurt du liker, og sleng gjerne oppå noen bær hvis du har det tilgjengelig. Jeg har også fått tips om at det er godt å tilsette litt kanel eller kardemomme.

Velbekomme ❤

IMG_0476

Bøkene jeg leste i september 2014

Nok en måned har gått. Jeg trodde jeg hadde lest bare to bøker, slik som i august. Men så oppdaget jeg til min store glede at jeg hadde glemt å skrive ned en! Dermed er resultatet i september en bok bedre enn i august, noe som gleder en bokorm som helst har lyst til å lese alt på en gang, og dermed fullfører veldig få, og begynner på alt for mange. Her er en liten oppsummering av bokmåneden september:

Havet i enden av veien av Neil Gaiman: Denne har jeg hatt lyst til å lese helt siden jeg leste dette blogginnlegget. Omtalen var glimrende skrevet, og jeg ble veldig nysgjerrig. Nå har jeg lest den, og jeg likte den veldig godt. Dette er en voksenroman, men den har en barnlig undertone. En mann under over sin barndom ved «det lille havet» der han opplevde så mye rart i sin barndom. Vi følger tankene hans tilbake i tid, og får være med på en forunderlig reise, full av uforklarlige fenomen, merkelige skapninger, og noen ganske interessante mennesker som bor på en gård ute på et jorde, med en merkelig måne. Høres dette spennende ut, anbefaler jeg boka. Jeg har bare lest Stardust tidligere, men nå ble jeg nysgjerrig på flere av Gaimans bøker.

Drømmehjerte av Cecilia Samartin: Jeg har lest både Senor Peregrino og La Peregrina før, og likte disse veldig godt. Derfor tenkte jeg at jeg skulle begynne på nok en bok av samme forfatter. Denne boka handler om to kusiner som vokser opp sammen på Cuba. De lever etter skikkene som gjelder der, og vokser opp som to drømmende livsglade jenter. Dette snur brått når Castro kommer til makten. Alice blir igjen på Cuba, mens Nora flykter sammen med familien til USA. Der må hun og familien lære seg å leve helt annerledes. Men dette er ikke det verste. De må forlate landet de elsker, landet som er hjemme. Dette er ubeskrivelig tungt. Videre følger vi de to jentenes brevutvekslinger. Kjærlighet og sorg følger livene deres, til Nora ikke greier å høre på lenger, og bare må reise tilbake til sitt hjemland. Hvorfor? Det får du finne ut selv.

Norsk spion av Aslak Nore: Det tok lang tid før jeg fulgte denne anbefalingen. Men til slutt gjorde jeg det. Og det er jeg glad for. I utgangspunktet tenkte jeg at dette kanskje ikke var noe for meg. Men jeg hadde glemt hvor glad jeg er i thrillersjangeren. Vi følger Petter, som er etterretningsagent. Oppgaven hans er å skaffe kontakter som kan oppgi informasjon om aksjoner og våpensmugling. Han er med i en gruppe som skal finne missiler, som de får oppgitt at skal brukes mot et norsk mål i Afghanistan. Underveis for å finne disse, møter Petter og de andre i gruppa elendighet og grusomhet som de knapt trodde fantes. Jeg ble både skremt og kvalm underveis. Og akkurat da jeg trodde alt var oppklart og trygt, ble jeg nok en gang overrasket. Denne boka var virkelig spennende fra start til slutt.

Månedens sitat:

«Det kommer ikke til å gjøre vondt. Jeg stirret på ham. De eneste gangene voksne sa akkurat det, uansett hva det var, kom til å gjøre så veldig vondt (s.142, Havet i enden av veien).»